Hei!
Har du noen gang hørt setningen " årh, ingen deg, ingen meg" ,setningen, "alltis oss to, bestevenner for alltid!" ? Eller standard replikken " Jeg er her for deg, uansett dag eller natt!" Det har nemlig jeg. Tror vell egentlig alle har hørt vertfall en av de setningene der, 1 gang i livet sitt. Men, er vennene dine der for deg, for alltid? Og er vennene der for deg, når du trenger dem?
Jeg selv har gått gjennom ganske mye de siste 2 - 3 årene. Jeg synst vertfall det selv. Jeg ville ikke skrudd tiden tilbake for og oppleve det en gang til, for og si det sånn! Som dere fleste som leser denne bloggen her, så vet dere jo at jeg mista morrami av sykdommen kreft i 2011. Hun var lenge syk, noe som påvirket familien egentlig ganske sterkt. Vertfall meg. Jeg ble helt sykt mye eldre i hode, tenkte helt annerledes, fikk depresjon, angst, ja, you name it. Jeg ble utrolig sliten, var veldig mye syk, og fikk ikke sett mamman min så veldig mye. Fikk jo sett hun, men når jeg var sliten ble jeg syk, og imunforsvaret til mamma var ikke det beste, så jeg fikk streng beskjed om og holde meg langt unna hun, når jeg var syk. Jeg hadde venner som stilte opp for meg, de var der for meg. Var faktisk en jeg var utrolig stolt over, en i klassen min faktisk! Hun ringte meg, opptil flere ganger om dagen - hvær dag - og spørde meg om hvordan jeg hadde det og hvordan det gikk. Det satt jeg utrolig stor pris på. Jeg begynte på ungdomsskolen, og alt var nesten som før. Jeg hadde vennene mine fra barndomsskolen, og jeg fikk nye venner fra andre plasser her i kvinnherad. - Grett nokk det. Mamma ble dårligere, og 24januar 2011 døde hun fra meg. Jeg fikk utrolig mye oppmerksom het, alle skulle klemme meg, og jeg fikk sikkert 150 folk på nakken og sa " jeg er her for deg". Men når jeg trengte dem, hvor var de da?
Nå, nå når folk spørr om hvordan jeg har det, hva skal jeg liksom svare? Innvendig er jeg ødelagt, er ett under at det ikke vises på utsiden. Kun de som kjenner meg så godt, de som kjenner meg 150% ser på meg når det er noe gale. Andre folk ser det sikkert også, men er de jeg har mest kontakt med som komenterer det. - Greit nokk det. Hvordan skal jeg liksom være? Jeg er vokst opp med en syk mor, som jeg har tatt hånd om. Jeg hatet og gå på skolen, fordi jeg var redd for at hun var borte når jeg kom hjem igjen fra skolen. Det er serriøst den sykeste, ekkleste og mest skremmende tanken du kan gå med i hode ditt. Hun som betyr alt fra deg, hun som var din beste venn? hun du så opp til, ja,, Plutselig er det bare borte.
En stund etter mamma døde, halvt år kanskje? begynte folk og trekke seg tilbake, og de viste ikke hvordan de skulle prate til meg. Noe som var utrolig kjipt, fordi jeg føler meg mye, mye bedre når jeg er ilag med mangen folk. Kanskje aller best når jeg klarer og skjule meg i folkemengden. Jeg vet ikke helt, dette innlegget her ble litt frem og tilbake, men nå tenkte jeg at jeg skulle legge meg!
weheartit.
> Hva synst du om teksten?